Plastflasker for barn: Hva innebærer det egentlig å oppfylle EU-kravene?

Når foreldre velger en plastflaske til barnet sitt, ser de ofte etter glass- og gaffelsymbolet og opplysninger om at produktet oppfyller EU-kravene. En slik merking kan skape en følelse av at produktet er kontrollert og vil være trygt under alle forhold.

I virkeligheten betyr glass- og gaffelsymbolet at produktet er beregnet på kontakt med næringsmidler. Samsvar med EU-kravene innebærer at produktet skal oppfylle fastsatte krav til materialsammensetning og migrasjon av stoffer under de tiltenkte bruksforholdene.

Dette er et viktig grunnlag for sikkerheten. Men det garanterer ikke at materialet beholder sine opprinnelige egenskaper under alle forhold og i ubegrenset tid.

Hvordan testes plast?

Plastmaterialer som kommer i kontakt med næringsmidler, reguleres av forordning (EU) nr. 10/2011. Under testingen måles det hvor store mengder stoffer som kan overføres fra materialet til næringsmidler eller til en spesiell væske som etterligner næringsmiddelet.

Testbetingelsene velges ut fra hvilke drikker, temperaturer og kontakttider produktet er beregnet på. For produkter som er ment for gjentatt bruk, er det også fastsatt gjentatte migrasjonstester.

Standardiserte tester gjør det mulig å vurdere om produktet oppfyller de fastsatte kravene. De kan derimot ikke gjenskape hele flaskens levetid: flere måneder med daglig bruk, gjentatt rengjøring og sterilisering, fall, riper, sollys og kombinasjonen av alle disse faktorene.

Hva skjer med plasten ved daglig bruk?

I hverdagen utsettes flasken samtidig for temperatursvingninger, ultrafiolett stråling, rengjøringsmidler og mekanisk slitasje.

I en lukket bil som står i direkte sollys, kan temperaturen stige kraftig. Varme fremskynder aldringen av enkelte plasttyper og kan øke migrasjonen av visse stoffer. Langvarig eksponering for sollys kan også gradvis endre polymerens struktur. Regelmessig rengjøring med flaskebørste eller i oppvaskmaskin, fall og tygging på den myke drikketuten kan føre til riper og andre skader.

Med tiden blir overflaten mindre glatt og vanskeligere å rengjøre grundig. Materialet er da ikke lenger i samme tilstand som da produktet ble kjøpt og gjennomgikk de opprinnelige testene.

EU erkjenner at plastprodukter for gjentatt bruk slites

Endringer i EU-lovgivningen som begynte å gjelde i 2025, tar uttrykkelig høyde for at plast beregnet på gjentatt bruk kan forringes, og at migrasjonen av bestanddelene kan øke.

Produsentene skal informere brukerne om:

• hvordan slitasjen på produktet kan bremses;
• hvilke synlige forandringer som tyder på at materialets tilstand er forringet;
• ved hvilke skader eller bruksmåter produktet ikke lenger er egnet for kontakt med næringsmidler.

Tegn på at materialets tilstand er forringet, kan være sprekker, krakelering, delaminering, deformasjon og varige fargeendringer. I praksis begrenser produsentenes anvisninger seg likevel ofte til en generell anbefaling om å slutte å bruke produktet ved de første tegnene på skade eller svekkelse av materialet. For selve plastflasken angis det vanligvis ikke et bestemt tidspunkt for utskifting, og forbrukeren får ikke alltid tydelige kriterier for når slitasjen har blitt kritisk.

Hva er NIAS?

Ved produksjon, bruk og aldring av plast kan NIAS – ikke-intensjonelt tilsatte stoffer – forekomme eller dannes. Dette kan være urenheter, kjemiske reaksjonsprodukter og nedbrytningsprodukter fra materialet.

EU-lovgivningen krever at risikoen knyttet til NIAS vurderes. Det er imidlertid vanskelig å identifisere og toksikologisk vurdere alle mulige forbindelser, særlig når materialet samtidig utsettes for varme, sollys, rengjøringsmidler og mekanisk slitasje. Europeiske eksperter fremhever behovet for å rette større oppmerksomhet mot ferdige produkter, komplekse stoffblandinger, NIAS og mulig eksponering for særlig sårbare grupper, inkludert barn.

Hva med mikro- og nanoplast?

Migrasjonstester vurderer først og fremst overføringen av kjemiske stoffer fra materialet. Moderne forskning viser imidlertid at enkelte plastprodukter også kan avgi mikro- og nanoplastpartikler ved oppvarming, risting, rengjøring og gjentatt bruk.

Mengden partikler avhenger av plasttypen, temperaturen, produktets tilstand og hvordan det brukes. Samtidig er det ennå ikke fastsatt trygge eksponeringsnivåer for mikro- og nanoplast.

Hva innebærer samsvar med EU-kravene i praksis?

Samsvar med EU-kravene innebærer at et nytt produkt skal oppfylle de fastsatte kravene under de tiltenkte bruksforholdene. Det garanterer derimot ikke at materialet etter flere måneder med oppvarming, sterilisering, rengjøring, fall og riper fortsatt er i samme tilstand som da produktet ble testet.

Det finnes fortsatt mange gråsoner:

• For selve plastflasken angis det ofte ikke et bestemt tidspunkt for utskifting.
• Produsentene forklarer ikke alltid hva som skal regnes som kritisk slitasje.
• Mikroskopiske skader og endringer i plastens struktur kan være usynlige for det blotte øye.
• Uklarhet eller fargeendringer betyr ikke alltid at det foreligger en risiko, men fravær av synlige endringer bekrefter heller ikke at materialets egenskaper er fullstendig uendret.
• Uten laboratorieanalyse er det ikke mulig å fastslå om migrasjonen av stoffer fra en slitt flaske fortsatt holder seg innenfor de fastsatte grenseverdiene.

I praksis forventes det at foreldrene selv vurderer materialets tilstand uten spesialkunnskap, utstyr eller universelle kriterier. En vanlig forbruker kan oppdage en tydelig sprekk eller deformasjon, men kan ikke avgjøre når den samlede slitasjen har begynt å påvirke migrasjonen av stoffer eller frigjøringen av mikro- og nanoplastpartikler.

En flaske kan fortsatt se brukbar ut selv om materialets tilstand allerede skiller seg vesentlig fra det nye materialet som gjennomgikk testene.

Hvordan kan kontakten mellom barnets mat og plast reduseres?

Den mest direkte måten å unngå denne usikkerheten på er å velge en flaske der alle delene som kommer i kontakt med melk, morsmelkerstatning eller andre drikker, er laget av alternative materialer.

En flaskekropp av rustfritt stål av høy kvalitet eller glass er ikke en kilde til mikro- og nanoplast. Til fleksible deler kan det brukes næringsmiddelgodkjent silikon eller silikon av medisinsk kvalitet som er testet i henhold til LFGB-kravene og BfRs anbefaling XV.

Samtidig er det viktig å vurdere hele produktet. Selv på en flaske av glass eller rustfritt stål kan lokket, gjengene, ventilen, sugerøret eller andre innvendige komponenter være laget av plast og komme i direkte kontakt med drikken.

Samsvar med EU-kravene er et viktig grunnleggende kriterium, men det fjerner ikke usikkerheten knyttet til plastens gradvise slitasje. En vanlig forbruker kan ikke se alle endringene i materialet eller selv kontrollere om flasken etter flere måneders bruk fortsatt har de samme egenskapene som da den var ny.

En helt plastfri konstruksjon reduserer en betydelig del av denne usikkerheten: Foreldrene trenger ikke å forsøke å oppdage usynlig, kritisk slitasje på plasten eller lure på om materialet fortsatt har beholdt sine opprinnelige egenskaper.

Kilder som er brukt i artikkelen:

• European Commission: Legislation on food contact materials
• EUR-Lex: Commission Regulation (EU) No 10/2011 on plastic materials and articles intended to come into contact with food
• EUR-Lex: Commission Regulation (EU) 2025/351
• European Commission: Evaluation of EU rules on food contact materials
• Nature Food (2020): Microplastic release from the degradation of polypropylene feeding bottles during infant formula preparation